Man har et valg, tror man, på de fleste områder. Mange tror også at man velger en tilværelse som uføretrygdet. En myte som burde punkteres og legges død. Men klarer vi det? Kan vi se ut over det «faktum» at noen faktisk «får» penger for å være arbeidsufør? Man velger ikke å bli uføretrygdet, man får innvilget en uføretrygd etter medisinske kriterier. Etter søknad og gjennomgåelse av denne. Å være uføretrygdet er ikke noen ubetinget rettighet som faller ned i fanget på deg eller noe å trakte etter. Heller ikke noe valg. Uføretrygden er sikkerhetsnettet for den som ikke har helse til å være deltaker i arbeidslivet. Jeg kan ikke garantere at det ikke vil være en og annen som kanskje ville komme til å utnytte denne ordningen. Men mange? Nei. Og svært få fødes inn i en tilværelse basert på uføretrygd. Selv om enkelt påstår at uføretrygd både smitter og arves.
Hvis man kunne velge å være i arbeidslivet uavhengig av ytelsesevne og helse, ville de aller fleste valgt det. For selv om arbeidslivet kan være brutalt, ensformig eller kjedelig er det likevel en sosial arena, hvor den uføretrygdede ikke har adgang.
Hva er det en arbeidsufør går glipp av? Vil du kanskje spørre. Penger inn på konto, et hav av tid til å gjøre det et arbeidende menneske må gjøre i fritiden. De slipper sure sjefer, teite kolleger, tidspress, arbeidspress, de slipper alt det som gjør arbeidsdagen tung og vanskelig. De slipper å kjøre i kø for å komme til arbeidsplassen sin. De slipper kollektivtransport som alltid går i den motsatte retning av «min retning», om den i det hele tatt finnes.
Om du spør, så tror jeg de hadde valgt alt dette i bytte for uførhet, mistenkeliggjøring, ensomhet og liten inntekt. Jeg tror at de fleste heller ville hatt kolleger, en meningsrik arbeidshverdag, å kjenne seg verdsatt og å kunne bruke seg selv og sine evner i et sosialt fellesskap. De ville ha et arbeid som de, om de ønsket, kunne la ligge etter arbeidstid, de kunne ha fritid og ferie. De kunne faktisk føre et liv uten skjeve blikk og syrlige kommentarer. Ingen hadde satt et spørsmålstegn ved deres tur i skogen, deres reise til et varmere område. Ofte for helsens skyld. Ingen hadde kommet med bemerkninger som: «Du orker dette da? Du som er uføretrygdet.» Ingen hadde løftet et øyebryn om du hadde rakt i hagen, syklet til butikken eller tatt en tur på byen for en øl og en prat. Kan hende folk hadde sett deg som et menneske og ikke som «en utgiftspost»
Og det hadde vært flere og andre mennesker å diskutere med, fleipe med, høre sammen med, på dagtid og i hverdagen. Og kanskje hverdagen hadde vært smertefri.
Så døm ikke den uføretrygdede før du har levd hans eller hennes liv en periode. Jeg vil tro at du gladelig byttet tilbake til ditt eget liv. Veldig fort.