Det er kommunevalg, i september. Jeg gir katten i hva Støre, Solberg, Jensen, Skei Grande, Hareide og alle de andre rikspolitikerne plaprer om.
Jeg vil vite hva mitt lokal Høyre, Venstre, Ap, MGD, Sp, Krf, Sv, Rødt og så videre vil gjøre for mitt hjemsted. Jeg vil vite hva fylkespolitikerne fra de ulike partiene vil gjøre. (Men dem hører vi lite til).
Jeg blir sur som eddik når prefabrikerte innlegg, forfattet på sentralkontorene i Oslo, fyller lokalavisen. Og de lokale partiene bare signerer.
Jo da. Hva som bestemmes sentralt påvirker lokalt. Men de som skal få gjennomført politikken de «høye herrer» av alle kjønn vedtar, sitter i bystyrene og kommunestyrene rundt omkring. Dem skal jeg være med å velge og jeg vil vite hva de har for planer.
Det hjelper ikke om man lager pakkeløsninger for psykiatrien, når det ikke følger penger med. Det hjelper ikke om de krangler om tvang eller ikketvang når det gjelder kommunesammenslåingen, på toppen. Det er de enkelte kommunene som skal fri til hverandre og inngå ekteskap.
Jeg vil vite om barna i byen får gode skoler, de eldre god omsorg og at folk får arbeid å gå til. Jeg setter pris på at det finnes offentlige kommunikasjoner og en kommunal legevakt.
Jeg blåser jamt i om de sier at «i følge antatt stemmefordeling, ville stortingsflertallet se slik ut». Det gjelder ikke stortinget denne gangen, men valg i hver enkelt kommune, alle 428.
Dagen sure oppgulp etter avislesing. Jeg er sjeleglad for at det ikke finnes tv i huset.
