I Utenforlandet på utenforstien
et utenformenneske går stille forbi.
Hun blir ikke sett.
Hun blir ikke hørt.
For henne blir ingen kampanje kjørt.
I Utenforlandet, der skal hun bli.
I Innenforlandet, der sitter de trygt,
med sin caffelatte og grønne te.
Om de ser over gjerdet, så skuler de stygt,
det er noen der, de ikke vil se.
I Utenforlandet ved utenforstien
et utenformennesket setter seg ned.
Men ingen vil se.
Og ingen vil høre.
Hennes skjebne skal slett ingen røre.
For innenformennesket satte foten ned.
I Innenforlandet, bak stengte dører
sitter innenformennesker i komité.
De snakker om rettferd, helse og velferd,
men bare for oss, husk nå det.
I Utenforlandet i utenforstien
et utenformenneske siger i kne.
Hun har ingen penger.
Hun har ingen stemme.
Sitt ønske om fremtid kan hun bare glemme.
Hun kan få ha sin smerte i fred.
I Innenforlandet, på myke stoler
finner innenformennesker ro og fred.
Likevel skal det klages og jamres
for livet er vanskelig på slikt et sted.
I Utenforlandet over utenforstien
et utenformenneske ligger og blør.
Hun kan ikke mer.
For håpet er borte-
hun kan ikke banke på «livets porte».
Hun gjør det hun kan, hun dør.